hits





Psykisk helse har alltid vrt noe jeg har interessert meg for. Srlig de "lettere" psykiske lidelsene har fascinert meg. Depresjon og angst spesielt. Jeg vet ikke hvor mye jeg har lest og grublet over hvorfor noen ender opp syke og noen ikke blir det. Schizofreni har ikke vrt like fascinerende. Jeg har nemlig hatt en oppfatning om at de bare er "klin grne". Helt til jeg leste boken I morgen var jeg alltid en lve av Arnhild Lauveng. 

Lauveng har selv vrt schizofren og har blitt frisk. Ikke bare har hun blitt frisk, hun har blitt psykolog. Det gir hennes fortelling en helt unik kombinasjon av vre subjektiv og samtidig faktabasert. For hun skriver ikke bare om hvordan hun opplevde sykdommen, men hvordan hun fortolker sine symptomer og reaksjoner, sitt sykdomsbilde, i lys av fagkunnskapen hun n innehar.

I tillegg til ha vrt syk og blitt psykolog etter ha vrt psykotisk har Lauveng en unik formidlingsevne. Hun forteller sin historie p en s levende mte at jeg til tider fler at jeg er der og kjenner p de samme flelsene som hun hadde. Ensomhet, redsel, flelsen av ikke strekke til. Nr hun forteller om nettene hun satt oppe og gjorde lekser og hvordan Kapteinen kjeftet p henne, er det som om jeg sitter der med henne. 

Boka gjr meg takknemlig over livet jeg har ftt. Samtidig gjr den meg ydmyk og tenkende til hvordan jeg tolker andre sin oppfrsel og andre sine indre kamper. Det vi ser er gjerne bare toppen av isfjellet og har ofte en hel rekke andre forklaringer enn den vi bruker for forklare andres atferd. 

Srlig rrende finner jeg historien om da Lauveng skal hjem p permisjon. Moren har ftt beskjed om dekke bordet med papptallerkener og plastikkglass. Porselen ville kunne trigge datteren til knuse det og kutte seg. I stedet for lytte til de institusjonsansatte dekker moren med det peneste, tynneste porselenssettet. Mten historien om denne permisjonen fortelles, hvordan det fremkommer helt tydelig at Arnhild aldri ville funnet p knuse det fineste porselenet til moren for kutte seg. Ikke minst settes det hele i perspektiv der denne situasjonen sammenlignes med en der det var forventet at Arnhild skulle knuse og kutte seg. 

Om man nsker f en strre forstelse og litt nytt perspektiv p psykisk sykdom, anbefaler jeg denne boken p det sterkeste. 

God lesing!




Det er vel omkring et r siden jeg ble helt avhengig av foundation. Jeg oppdaget Este Lauder Double Wear. Misforst meg rett - det er en fantastisk foundation. Den er fantastisk til dekke over og jevne ut. Nettopp det er problemet: Den gir deg en hud du egentlig ikke har, fordi den dekker s mye. Da jeg bestemte meg for prve begrense mengden hormon- og miljskadelige stoffer som fr komme i nrheten av meg begynte jeg prve andre foundations. De hadde alle det til felles at de var drligere og dyrere enn de "giftfylte" alternativene. 

I mangel p gode alternativer valgte jeg slutte med foundation til hverdags. Det valget har jeg ikke angret p. Porene har blitt mindre. Kvisene dukker stort sett kun opp hvis jeg har spist veldig usunn mat eller hvis det er den tiden av mneden. Huden er fortsatt ikke perfekt, men likevel er jeg fornyd. De frste dagene gjorde det nesten vondt st foran speilet. Jeg var innmari misfornyd. Stirret p de gigantiske porene og hudormene som l tett i tett p nesa. (Wow, jeg skjnner at jeg virker sykt overfladisk med dette.) Med tiden ble det enklere, og i det siste har jeg faktisk gtt p jobb uten concealer til og med (jeg vet, det hres nok ikke s sykt ut, men for meg har det vrt en aldri s liten prestasjon). 

Skjnnhet for meg har vrt se polert ut. Sminkerutinen bestod av frst fjerne alle sregenheter i ansiktet med foundation og concealer, s skape konturer og gld for s sette sminken. N lar jeg huden vre som den er. Med fregner, hudormer og store porer. Jeg fremhever de mrke yebrynene mine. Tar kanskje p litt solpudder. pner og definerer ynene med yenskygge og mascara. S gr jeg ut dra. Det rare? Jeg fler meg mye finere n. For det er mitt ansikt som gr ut dra. Ikke et ansikt det tok nrmere en time f til se ok ut. 

Jeg tror ikke alle trenger slutte med foundation for fle seg bedre. Men jeg tror vi har godt av utfordre oss selv. Reflektere over hva skjnnhet egentlig er. Hvor vr skjnnhet kommer fra. Og hvorfor akkurat hver enkelt er flott. Kanskje br vi forske fremheve de tingene vi liker i stedet for alltid skjule det vi ikke liker? Jeg legger hvertfall ikke merke til store porer hos ei jente med nydelige definerte yne (eller egentlig store porer hos andre punktum). Vi har alle noe som er flott, og steg n er se det, og dyrke det. Jeg lover, det vil gjre under for hvordan du ser p deg selv.




Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har en blogg. Det er ikke fordi jeg tror jeg skal bli rik, ei heller kjent eller plutselig f mulighet til skrive en bok. Jeg tror jeg bare nsker formidle noe. Uttrykke noe av det kaoset som befinner seg i hodet mitt. Blogg har jeg egentlig forskt en rekke ganger, men mine egne forventninger begrenser meg, og jeg ender med slette fordi det ikke er perfekt.

Hele livet har jeg hatt alle disse tankene. Alltid vrt overbevist om at jeg tenker og grubler langt mer enn gjennomsnittet. Likevel har jeg aldri latt meg selv dyrke disse. Bruke tid p tankene. Jobbe med dem. Uttrykke dem p noen mte. Jeg har valgt leve med jobb som ikke tillater tenkepauser og et liv der jeg i stor grad har andre rundt meg. Det frer til dager som i dag. Der jeg nsker dyrke alenetiden. Tenke. Dyrke. Det er bde skremmende og godt p en og samme tid. Skremmende fordi det er overveldende, godt fordi det er helt ndvendig. Jeg tror jeg m slippe litt av min egen perfeksjonisme. Godta at jeg bruker tid p lre formidle. 

Bilde: pexels.com

Tekst har alltid vrt mitt foretrukne kommunikasjonsmiddel. Det gir rom til bearbeide, tenke og perfeksjonere. P en mte er det veldig bra. Samtidig blir kanskje forventningene s hye til et polert og tvers igjennom velfundert innhold. Jeg har bestemt meg, tror jeg, for at jeg vil forske formidle litt her hvertfall. Bruke dette som en mte rydde litt, formidle noe av det jeg tenker p og samtidig gi litt f*** selv om det ikke er perfekt. Det er tross alt ingenting som er helt perfekt, s det er like greit tilpasse seg virkeligheten.




Vi streber for perfeksjon, men vi vil aldri oppn det. Det pene, det perfekte er nettopp det som ikke er helt A4. Litt for stort mellomrom mellom tennene, litt for sm pupper, en skjnnhetsflekk som skiller en person fra alle andre. Denne bloggen sker hylle disse tingene. Samtidig vil jeg skrive om diverse livsstilsrelaterte temaer, hverdag, skjnnhet, mat og trening.

Jeg er ei 25 r gammel jente med mange studiepoeng som fremdeles ikke vet hva jeg vil bli nr jeg blir "stor". Introvert i privatlivet, men teamleder p jobb. Maten er stort sett plantebasert av helsemessige hensyn, treningsuken blir aldri slik jeg planlegger den og livet har en tendens til ikke bli helt slik jeg hadde sett det for meg. Samtidig er det nettopp det som er livet. Alt blir ikke helt slik vi planla, og godt er vel egentlig det.

Hper se deg igjen her inne, legg gjerne igjen en kommentar.






Elise


blogging-computer-freelance-34123.th.jpg"

25 r gammel jente bosatt i Oslo. Teamleder, rdvinselsker og planteeter. Skriver om livsstil, skjnnhet og mat med fokus p at alt ikke trenger vre perfekt for vre mer enn bra nok.


Legg meg til som venn




Arkiv


Juni 2018 Mai 2018



Kategorier


Blogg Kultur Skjnnhet Tenketank



Sk i bloggen




Linker


blogg.no F din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger p
blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.